Trygve Skaug

41 år – Artist og Poet

En kald og litt frisk regnværsdag, i Ørje. Jeg parkerer fremfor huset til en jeg har hørt stemmen til mange ganger, med en egen tanke om hvem jeg skal bli kjent med. Jeg spretter i sikksakk forbi vanndammer, og rusler til baksiden av huset. Opp tre trinn, banker på døren mens jeg leser på skiltet som henger på veggen. Tydelig hjemmelaget, av noen som mest sannsynlig er en etterkommer av han jeg skal snakke med. Det tok meg noen sekunder før jeg registrerte stavefeilen – Sakug. 

Jeg banker på nytt, og døren går opp. En mann med sølvfarget hår møter meg, i en skjorte full av malingsflekker. Ikke gitar, slik jeg så for meg. Han ber meg inn, stille og rolig. 

Vi snakker løst og fast for å bli kvitt stillheten, før vi setter oss ned ved spisestuebordet foran de store, åpne vinduene med hver våres kaffekopp. Klare for å bli litt bedre kjent. 

En mann som snakker lavt og litt rolig om seg selv, da han skal forklare hvem han er og hva han er. Han er en som skriver tekster som han synger, eller som vi andre får lese. Enten i bøker, på nettet eller på kaffekoppen våres. Da jeg forslår at han også er poet, så svarer han med et smil at det høres tøft ut – så da sier vi det. Artist og poet. Selv om han selv skyter inn at han ikke ser på seg selv som den poeten vi andre tenker på, som er dyp og svevende på en og samme tid. Han er tvert imot en som kanskje kan snakke litt fort, og som egentlig er en helt vanlig fyr. 

Trygve bor i dag på Ørje, men han er vokst opp i Båstad. En skikkelig Indre-Østfold gutt. Han vokste opp med tre eldre søsken, og en mamma og pappa som holdt sammen hele livet frem til pappaen hans døde. I tillegg har han en yngre bror, adoptert, som kommer fra Uganda. Han kom inn i familien etter at Trygve og de andre søsknene hadde flyttet ut. Fem søsken totalt – en musikalsk liten flokk. I tillegg til musikken og skrivingen så har han alltid vært interessert i bil. Ikke sånn hyperfokusert som fører til at han kan absolutt alt, eller vet absolutt alt. Men nok til at han kan kose seg med bilblader og litt bilsnakk. Tiden opp igjennom årene har nok mer eller mindre blitt viet til musikken og tekstene, som han i dag lever av å formidle til oss andre – og som han nå har drevet med i 13-14 år. 

Ungdomsårene gikk til bandøving og det å forsøke å passe litt inn, bli en del av det alle andre dreiv med. Tanken om å kanskje etter hvert kunne opptre litt med et band og å kunne ta det med seg videre i voksenlivet var til stede, men han forsøkte samtidig å tenke fornuftig. Skole og utdanning, det å leve av musikken var liksom en litt fjern tanke. Etter hvert tok han en bachelor i Administrasjon og ledelse. Økonomi og den slags. Han søkte i tillegg på en studie som heter kulturledelse, som handlet om å lede ting innen kultur, men han kom ikke inn. Han jobbet også en stund som regnskapsfører, hvor han tok regnskapet for ulike mennesker, som trengte en rolig og sindig fyr til å forstå tallene. Han mimrer og smiler, før han nevner en han hadde jobbet for. Et skikkelig arbeidsjern som jobbet og sparte, i frykt for å få baksmell på skatten. Trygve kunne med glede fortelle han at den store summen med oppsparte penger som til slutt sto på kontoen, var penger som kunne brukes. Skatten var tatt hånd om, og arbeidsjernet var strålende fornøyd med innsatsen sin. 

Første foten ut i det å bli kjent startet da han begynte å dele diktene sine på Instagram. På denne tiden var det ikke mange som dreiv med nettopp det, så han ble en av de første til å ta bilder av diktene sine, som han deretter publiserte som innlegg. Følgerne begynte å dukke opp på kort tid, delingene begynte å svirre og reisen mot det å bli et kjent navn begynte. 

Så kom de små jobbene. Cafeer, grendehus og små scener rundt omkring, og publikummet ble større og større – og litt overrasket over at de ikke kom til en ren poesi-kveld, men at det også var en konsert. Trygve blander sammen tekstene, poesien og melodiene sine, og skaper magi som kan minne om vakre dråper på en snor. 

Så kom deltagelsen i Hver gang vi møtes, og da begynte han å bli kjent igjen utenfor den lille bygda i Østfold, noe som føltes uvant ut. Det førte til en selvbevissthet som nesten ble litt vond, fordi han følte at alle hele tiden så på han og skulle ha en bit av han. Det startet litt eksplosivt med mennesker som ville hilse på, ta bilder eller bekrefte at de visste hvem han var. Men med tiden dabbet det litt naturlig av, og til slutt roet det seg såpass ned, at han nå omtrent oppfatter det som at mennesker må tenke seg litt om for å huske hvem han er – noe han syns er deilig, og som han kan finne en ro i. Men han håper at han allikevel klarer å beholde publikummet sitt selv om han kanskje ikke blir like gjenkjent da han er ute å lever livet. 

Han har hele tiden forsøkt å være veldig bevisst på hvordan han ønsker å få frem det han elsker å drive med, uten å skulle drive i medvind av andre mennesker han har møtt på reisen sin. Det å plutselig bli anbefalt å skulle reise på arrangementer for å oppnå noe, eller å bli oppmuntret til å skulle snakke med «riktige personer» på en fest er noe han ikke helt har forstått, eller syntes noe særlig om. Hverken for sin egen del, eller for motparten det måtte gjelde. Men, som en litt usikker fyr, sånn på bunnen, så har han som mange andre kjent hva følelsen kan gjøre med en, om en kjent person kommer for å snakke med han. Kanskje en litt menneskelig greie det der – å bli sett og anerkjent for hvem man er, og hva man gjør. 

Trygve – en som kan stoles på, og som vennene alltid kan ringe til. Han som alltid kommer om det trengs. En veldig blid mann som er morsom, og som ofte er oppe og nikker. Er han en tur i kjelleren, så kan han dras opp igjen med humor og gode tanker. Han er lett å lese for de aller næreste, som kjenner han aller best. Han synes det er viktig og fint at han kan lukke seg litt da det kommer til de utenfor den innerste kjernen, noe han har fått erfare i jobben sin. 

Mange mennesker relaterer og føler mye til tekstene som Trygve skriver, og mange ønsker å snakke med han om det. På et tidspunkt ble det såpass nært at han kjente det litt på kroppen. Han klarte ikke helt å legge det vekk da han kom hjem og skulle senke skuldrene. Samtidig er det viktig for han at verdens fineste publikum, som han selv kaller de, skal få kunne dele med han hva musikken og tekstene gir de. Han gikk i tenkeboksen og tenkte ut en måte han kunne løse det på – og da kom ideen om en bok. Nesten som en hyttebok, bare at den ligger fremme på et bord der han opptrer. En gjestebok, hvor de som ønsker kan skrive hva de vil, signert eller anonymt. Boken tar Trygve med seg hjem tett til brystet, og den leser han da han kjenner at han har tid og rom i seg selv. Den har han blitt så glad i at han kan ta den frem og lese om igjen, og om igjen. 

Nå for tiden driver han å skal spille inn en plate, så i prosessen av å vente på låtene som han så fint sier, så maler han. Han skal ha en utstilling til høsten, men veit ikke helt hva det blir enda, og han føler han har god tid på seg til å få det han ønsker ned på lerretet. 

Det kan bli litt kjedelig å gå å vente på låtene, som han helst vil skal komme til han på en litt naturlig måte. For fem år siden satte han seg et mål om å lage 10 plater på fem år, og gi de ut. Nå er han på den tiende, og alle platene er laget litt på hver sin måte. 

Den ellevte er han veldig spent på – en plate han ikke har noen deadline på, og som han kan bruke litt den tiden han selv måtte ønske å trenge.  

Han håper han kan drive med det samme som nå i mange år fremover. At han fortsetter å brenne for det han gjør, og at han kan fortsette med å utvikle seg. Han føler at han har alt han trenger, og han håper at han en dag som gammel mann kan se tilbake på livet og tenke at han alltid har klart å kose seg med det han har opplevd og gjort. 

Trygve er Trygve, det har vært et mål for han å være seg selv hele tiden. Han ønsker å være den samme fyren uavhengig om han står på en scene, sitter rundt bordet med venner eller er på TV. 

Han vil være seg selv, hver dag på godt og vondt – med den samme hatten fra hattehylla.