Ronny Bank

53 år – Billedkunstner

Et smalt smug, opp en bratt gammel trapp og innenfor en tung, gammel tredør blir jeg møtt av et blidt og vennlig fjes. Billedkunstneren fra Drammen står med kaffekoppen sin klar og ønsker meg velkommen inn. Fra gulv og opp til tak er det kunst i ulike størrelser. 

Alt er fargerikt, iøynefallende og gir en nostalgisk følelse.

Alt er Ronny Bank. 

Kunsten er inspirert av tegneseriene han vokste opp med. Tegneseriene som han hadde i en oppvekst hvor ting ikke nødvendigvis var så enkelt. Allerede i ung alder falt han utenfor – dysleksi på 70-tallet var slett ingen kjent greie, og man ble fort stemplet som dum. Følelsen av å ikke passe inn noe sted, og at andre plasserte han i bås førte til en utagerende oppvekst.

Ronny visste selv at han slett ikke var dum, han fungerte bare på en litt annen måte og uttrykte seg mer visuelt. Såpass visuelt og kraftig at han i 10 års alderen på vei hjem fra skolen valgte å helle ut alt innholdet i sekken, samle det i en haug og å sette fyr på det. Dette gjorde ikke situasjonen noe bedre og førte til at han falt litt ut av hele skolesystemet, og gav mer rom for følelsen av å kanskje ikke helt koble seg på andre, eller å samarbeide med andre mennesker. Det ble lettere å tøffe seg, men det førte lite godt med seg.

Han skulle bli 14-15 år gammel før han knakk litt koden og fikk seg et lite nettverk, og han fikk en god kamerat som matchet han godt. Det ble de to, erteriset mot resten av verden i mange år. I 17års alderen hadde det blitt lettere å være et midtpunkt, fordi han utagerte slik han gjorde. I denne alderen var det litt kult å være den som tok plass, og det ble vanskelig for andre å overse han da han sto på hustakene og lagde show. 

I tillegg til disse tingene, var heller ikke kriminaliteten langt unna. Den ble matet av nysgjerrigheten hans og adrenalinkicket han kjente i kroppen. Han stjal aldri for egen vinning, men for den dirrende følelsen han kjente i kroppen mens det pågikk. 

Han var bare 12 år gammel da han gikk fra butikk til butikk i Drammen og stjal ulike varer fra én butikk, som han byttet ut med annet tjuvegods i neste butikk. Han sa alltid til seg selv at da han fylte 15 år, så skulle han gi seg. Han visste at da bikket han kriminell lavalder, og kunne bli straffet. Innen den tid rakk han også å være med på ulike innbruddsraid i fabrikker og lagerlokaler.

Etter fylte 15, ble hverdagen med innbrudd byttet ut med hasj, housekultur og rave. Men også her hadde han en bestemt tanke – han skulle kun prøve ting én gang. Ikke noe mer enn det. Miljøet på denne tiden inneholdt mer alkohol enn dop, og da han fylte 25 år så han seg ferdig med også denne delen av livet. 

I 1999 hadde han sin første kunstutstilling, og da dukket det opp spørsmål om hvorvidt det han lagde var kunst. Han følte det selv, og sto i det på tross av at det var vanskeligere enn han selv hadde trodd. Kunsten han lagde på denne tiden var mest landskap og akt, det som på den tiden ble sett på som «ekte kunst» – noe han egentlig kjente litt på at han hatet. Dette skulle endre seg i 2010, da han opplevde å få sitt første massive infarkt.

Etter 10 år med arbeidsuker som strakk seg over 100 timer, kombinert med brennevin, sigaretter og pølser fra Shell, og ikke minst masse stress rundt økonomi så sa kroppen ifra at nok var nok. 

Samtidig som han på dette tidspunktet håndterte livet etter infarktet, så gikk det litt fra å være kronisk blakk og over til at det ble positive tall i regnskapet hans. For første gang satt han med pluss i boken sin. 

Da han på nytt fikk et infarkt i 2012, bestemte han seg for at nå skulle han legge vekk alt og begynne med det han selv hadde lyst til.

Inspirert av tegneseriene som ble en stor del av han i barndommen, lagde han det første store verket sitt – Portrett av Lynvingen. 

Ett galleri ble fort til to. Deretter gikk det fra fire gallerier til seks, og derifra ballet det på seg. Kunsten han nå ville drive med hadde plutselig blitt «lov», og selv om det tok litt tid før det catchet, så kom endelig tidspunktet hvor kunsten hans ble forstått. 

Det var unikt fordi ingen andre holdt på med den samme kunststilen. 

Men nå skulle det dukke opp noe annet i livet til Bank – Panikkangstlidelse, som et resultat av infarktene han hadde hatt.

I 2013 hadde han sitt første panikkangstanfall, og de påfølgende tre månedene hadde han 5-6 anfall hver dag. Hverdagen ble plutselig preget av en følelse av at hodet var som grøt, og for å komme seg gjennom dagene ble han satt på medisiner. 

De første panikkangstanfallene kjentes ut som nye infarkt – traumet hadde satt seg i kroppen hans, og i løpet av de neste 9 årene ble det registrert ca. 11 000 panikkangstanfall. 

Han har alltid vært en fyr som har trodd at det å være ekte og ærlig har bidratt til at livet har vært enklere å leve, tross kaos og usikkerhet. Han valgte også å være åpen om diagnosen sin, og har snakket masse om det i ulike forsamlinger. Det har bidratt til at han har truffet andre mennesker som lever med samme diagnose. Han føler selv at det oppfattes enklere og mer uproblematisk at han som kunster snakker om rusket i livet, for er det ikke litt sånn livet til kunstnere er? 

Den svartkledde mannen som møtte meg i døren snakker om livet og dets sider med et glimt i øyet, der han sitter godt plassert i en sofa omgitt av store rosa kosebamser. En mann som er fargerik og kraftfull i sjelen sin. Det vi andre opplever via bildene hans, er slik han selv har det på innsiden. Selve galleriet hans er kledd med minner, og alt har en funksjon for han. For han har det aldri vært noen andre alternativer enn å leve som kunstner. Han er, og vil alltid være en kunstner- til og med om alt hadde blitt borte over natten og om han måtte starte på nytt. 

I 2019 sluttet han å male. Han var lei, og ønsket å utvikle stilen sin. I dag blir alle bildene produsert digitalt, og noe av det kan han velge å male oppå i ettertid. Å stå å drodle, tegne og produsere gir han zen, og han kan stå i opptil 10 timer foran dataskjermen. Han valgte i tillegg på et tidspunkt å lese om blyglass og hva slags rolle det hadde hatt i kunsthistorien, og han fikk raskt tanken om at dette var noe som passet han perfekt. Derifra begynte ballen å rulle enda en gang, og det ble enda tydeligere hva han skulle bruke for å visualisere kunsten slik han ønsket. Han formidler og skildrer det han har opplevd oppigjennom livet og kombinerer det med ting som er viktige for han. 

I dag selger bildene hans godt i ulike gallerier, men hvem som kjøper bildene hans vet han ikke. For han er det mer viktig at mennesker kan finne noe i kunsten hans som de kan se på hver dag, og som de kan ha med seg i livet sitt. 

Hvert bilde er fylt med erfaringer på godt og vondt. Det er viktige temaer, tunge følelser, kraftfulle farger og masse inntrykk. Det er mange timer med zen, flere varme kaffekopper og masse sjel. 

Sjelen til Ronny Bank.