Renathe Grønbeck

40 år – Utdannet frisør

Jeg blir møtt med en varm klem ute i gårdsplassen da jeg ankommer hus nr 11 inne på et boligfelt i Meieribyen. Solen skinner forsiktig og luften begynner smått å lukte svak høst. Vi trekker begge pusten godt før vi tusler inn og går opp i stuen. Huset er stille og bærer preg av orden og en ro man kan kjenne på. Her bor Renathe og samboeren Morten, sammen med ungdommene sine Mie og Phillip. En liten kjerne på fire, som har fått kjenne på hvordan livet kan by på utfordringer og usikkerhet. 

Renathe vokste opp i Skiptvet, i et hus fylt med liv og varme. Oppveksten delte hun med storebror Hans Petter og foreldrene Helene og Per, og sammen så de livet fremfor seg. Renathe var bare 14 år gammel da hun møtte Morten som i dag er samboer og forlovede, og hun var fra tidlig alder bestemt og målbevisst om hvordan ting skulle bli, samtidig som hun alltid har tatt ting litt på sparket. Hun flyttet ut da hun var 16 år gammel, gikk studier for å få en utdanning og hadde et klart ønske om å bli selvstendig fortest mulig. 

Studiene endte med frisørutdanning på Norsk Frisørskole, og i 2004 begynte hun som ryddehjelp i en salong ved siden av skolegangen. Hun kjente at hun bare måtte druse på. Hun ble utdannet frisør, og har aldri angret et sekund. Her fikk hun utløp for det kreative samtidig som hun kunne ta vare på andre mennesker. Kundekretsen ble etter hvert som en familie, og hun knyttet bånd til de på godt og vondt. Et slik yrke innebærer å gi mennesker omsorg, både fysisk og psykisk. Man blir en samtalepartner og en venn. Renathe som alltid har vært glad i mennesker hadde funnet sin plass, og stortrivdes. Hun fikk også muligheten til å være med på å åpne 2 nye salonger som ansatt.

Sommerferien 2017 merket Renathe at noe ikke stemte. Hun var svimmel og kjente på et unormalt trykk bak øynene. I tillegg slet hun med kvalme og var mye trøtt, og på tross av at det var ferie så ble hun liksom aldri helt uthvilt. Hun bestemte seg for å kontakte legen, og legen konkluderte med at hun slet med angst og depresjon, og at hun hadde klassiske symptomer på utbrenthet. 33 år gammel. 

Renathe slo seg ikke til ro. Magefølelsen snakket til henne, og hun kjente at dette lignet ikke på henne. Hun var da ikke ei som slet med angst? Hun ringte legen på nytt og ba om MR av hodet. Det var noe som ikke stemte!

Første MR ble utført på Unilab i Ski, og bare noen dager etter ble hun oppringt og fikk beskjed om at hun måtte komme tilbake for enda en scanning. Denne gangen med kontrastvæske. Renathe kjente at hun nesten håpet at dem skulle finne noe på bildene. Hun ønsket et svar på hvorfor hun ikke lenger kjente igjen seg selv. 

Svaret hun fikk var på legespråk – et Gliom på 2,7 cm, etterfulgt av masse tekst hun ikke forsto. Renathe gjorde da som mange andre, og satte seg ned for å google. Herifra kjente hun at tiden gikk sakte, og hun begynte å ringe Ullevål regelmessig for å høre om dem snart kunne komme i gang. Realiteten var at ballen allerede hadde begynt å rulle og alle 

involverte var i gang med å planlegge prosessen hun nå skulle inn i. Legene kunne ikke på dette tidspunktet sette en konkret diagnose, men det blir satt opp en dato for operasjon: 11 oktober. 

11 er et tall som gjentar seg i livet til Renathe, og hun ser på det som sitt tall. 

Hun var nummer 11 på klasselisten, før bodde hun i nr. 2011 og nå bor hun og Morten i nr. 11 – «Da er vi good to go!» tenkte hun, og var klar for at det endelig skulle skje noe. På operasjonsdagen var hun helt rolig, og om hun kunne valgt selv skulle hun helst gått inn på operasjonssalen.

På oppvåkningen etterpå var hun kjemperedd, det var først da frykten dukket opp. Hun husker godt en svensk sykepleier som satt og snakket henne igjennom hele natten. Alt av tanker og følelser måtte ut. 

Det første Renathe sa da mammaen og samboeren hennes kom på besøk var at hun ikke orket å se premieren på ´Truls Ala Hellstrøm´ allikevel. Dette var nemlig noe hun på forhånd hadde gledet seg til og vært opptatt av. 

Deretter kom behovet for kontroll, og hun begynte å ramse opp kjernen sin – «Du er mamma Helene, du er samboeren min Morten, broren min, barna våres». 

Hun måtte sjekke at hun fortsatt virket. At hjernen virket.

På dette tidspunktet hadde Renathe allerede sørget for å få satt i gang en prosess rundt barna. Hun hadde snakket med helsesøster og med skolen. Hun hadde satt i gang et nettverk som skulle ivareta og være der for barna. Det var noe hun gjorde på instinkt og eget initiativ, samtidig som det hadde klart å holde henne litt opptatt, og gitt henne en følelse av å beholde litt av kontrollen.

Men nå kom tidspunktet som hun måtte hun sette seg ned med samboeren Morten og stille han et stort og viktig spørsmål – Er du klar for kampen? Orker du å være min bauta?

Hun visste at dette ville bli et langt sykdomsforløp, og at dette kom til å bli noe hun trengte støtte i, og at de måtte støtte hverandre.

Morten som hun møtte da hun var 14, og som hun har vokst opp sammen med svarte konsekvent ja. Morten som alltid har vært der, fortsatte å være der. Han som forstår Renathe og hva hun trenger. Han som lytter da hun snakker om de samme tingene. Om redsel, bekymringer, at hun er sliten eller kvalm. Han som er der på en sånn fin måte, med en hånd forsiktig inntil hennes da de sitter i sofaen. En rolig og sterk trygghet. Som en bauta.  

Det viser seg dessverre at det er dårlig oppfølging av pårørende, så Renathe tok også Morten sin kamp i tillegg til sin egen. Hun så at bautaen hennes trengte noen eller noe, så hun sørget for at også han fikk hjelp midt oppi alt. Det ble hennes oppgave å grave litt i han, for at han skulle klare å åpne seg slik at han kunne snakke om alt han selv satt inne med. Dette gjorde dem enda sterkere enn hva de allerede var, men de lærte også hvor sårbart ting kan være.

Under operasjonen hadde legene fjernet det de fant ut var en Anaplastisk Astrocytom, grad 3 – Uhelbredelig hjernekreft. Noe hun vil dø av – ikke noe hun vil kunne leve med.

Legene gav henne 5 år. 

Renathe møtte det med staheten sin, og tenkte at disse menneskene var ikke Gud. De kunne ikke vite noen ting, og ikke noe om hvordan hun er eller hva hun klarer. Hun kjente på sinne og bitterhet, følelser som fort skulle snu til frykt og en vond tanke om at hun aldri kom til å fylle 40 år. 

Men 40 års dagen ble feiret. En god, men også sår milepæl. En påminnelse om hvor sårt livet er, og hva hun lever med i hverdagen. Hverdagen som i ettertid er fylt med angst, triggere, fattigue og andre bivirkninger fra behandlingene. Nå lever hun med en hjerneskade som gjør henne ekstremt lyssensitiv og lydsensitiv. Svulsten lå i tillegg plassert i området der hvor personligheten er, noe som gjør at hun merker endringer i seg selv. Den allerede korte lunten hennes har blitt kortere, hun gråter lettere og den utadvendte delen av henne har nå snudd og gjort henne mer tilbaketrukken. Hun er også mer analyserende enn før, men kun om seg selv. Nettene kan gå til tanker om hva hun kan ha sagt feil, hva hun kunne gjort annerledes eller om hun ikke skulle sagt noe i det hele tatt. En usikkerhet om hvem hun nå er. 

Dette må i tillegg sjongleres med enda en diagnose, nemlig PMDD. En tilstand som kan beskrives som PMS på steroider, og hvor én av symptomene er selvmordstanker. 

Tanker som nå er under kontroll, men som har satt ting enda mer i perspektiv. Hun har kjent på følelsen om at det hadde vært bedre for alle andre om hun ikke hadde vært her mer, men samtidig er det ikke et alternativ. Hun har lyst til å være her!

I tillegg er det triggere som får angsten til å blusse opp da høsten sniker seg innpå. Fargene på trærne skifter farge, frosten kommer sakte, men sikkert og fuglene blir stille. Tingene hun observerte og kjente på kroppen da hun satt og ventet på svaret om hva som feilte henne. 

Da begynner hun å rydde, sortere, vaske og organisere – tanken om at hun skal dø av kreften kommer tilbake, og hun blir opptatt av at Morten og barna ikke skal sitte igjen med disse tingene da hun er borte. De skal få fortsette med sitt, uten å måtte stoppe opp fordi hun ikke lenger er der. 

Kjernen som Renathe vokste opp med gjorde også en innsats under prosessen. Mamma Helene var alltid med på sykehuset og til leger, storebror Hans Petter tok seg av organiseringen og sørget for at den psykiske biten var under kontroll de dagene Renathe hadde det tungt og pappa Per holdt seg i bakgrunnen, som en stille og rolig trygghet. 

Dynamikken i denne kjernen skulle vise seg å bety mye mer en hva de selv først trodde. Egenskapene de hadde med å kalle en spade for en spade, gi hverandre omsorg og å være ærlige med hverandre har hjulpet dem gjennom alt frem til nå – og også det de hadde i møte. 

Pappa Per ble nemlig dårlig, og Renathe fant igjen frem driv og pågangsmot og fikk han med seg til legen. Magefølelsen hennes sa igjen at noe ikke var som det skulle, og det stemte dessverre denne gangen også. Den trauste og stødige pappaen hennes, nordlendingen som hadde jobbet som sjømann hadde kreft i magen, og det ble igjen en ny runde med sykehus, cellegift og annen behandling. Renathe og pappa Per hadde alltid hatt et sterkt bånd imellom seg, men dette ble nok mer synlig nå fordi dem nå også delte en sykdom, og Renathe visste hva han trengte og hun var den eneste han klarte å snakke med fordi hun visste om sykdommens sider. 

Da han etter en stund fikk blodforgiftning for tredje gang, visste de at tiden rant ut. Legene gav han 24-48 timer, men de fikk 9 dager med han før han sovnet inn, 80 år gammel. 9 viktige dager som Renathe ser tilbake på som fine, tross omstendighetene. 

De snakket sammen, hørte på lydbok, delte minner og fikk sagt farvel på sin måte. 

Hverdagen kom og gikk, og de forsøkte alle å leve livet mest mulig normalt. Alle var skjønt enige om at livet og hverdagen må gå videre, for ingen vet egentlig når de skal dø. De samlet krefter og pågangsmot, og var klare for å fortsette fremover igjen. 

Tanken om å synes synd i seg selv har aldri eksistert i Renathe, tvert imot føler hun seg styrket og litt mer som en Renathe 2.0 som er klar for å fighte og for å være der for andre.  

Omsorgen og pågangsmotet hun alltid har hatt skal hun igjen få bruk for, denne gangen da mamma Helene blir syk. Hun blir operert i magen og får tilbakemelding om at det ikke er noe farlig noe. Under videre utredning og en CT, finner de en hjernesvulst. 

Per dags dato følger de med og venter – en såkalt Watch and wait fase. 

Denne gangen blir tankene vanskeligere å håndtere, og spørsmålet om hvor mye en familie på fire skal måtte oppleve dukker opp. Først hennes sykdom, så begge foreldrene. 

Renathe får god bruk for verktøykassen hun sakte, men sikkert har fylt opp gjennom tidens løp, gjennom godt og vondt. Hun har lært at hun blir sterkere av å snakke om det, og av å dele tingene rundt det. 

Hun har et mindset om å ikke gi opp. Hun skal ikke sette seg ned å tenke at hun ikke har noe å leve for, selv på dagene som er aller mørkest.  

Nå er målet at det skal gå 1 år av gangen, uten at det skal skje noe.

Selv om kreftsvulsten la seg ved området som styrer personligheten, har hun allikevel vært opptatt av å ikke miste seg selv. Hun har sørget for å beholde den omsorgsfulle og humoristiske Renathe, som alltid er klar for å dra opp ermene for å gjøre en innsats. Hun har omfavnet staheten og pågangsmotet, egenskaper som igjen gir henne et håp om at ingenting er skrevet i stein da det kommer til videre arbeid i livet. 

I dag er hun 100% uføretrygdet, men hun har ikke gitt opp tanken om at hun kanskje en dag kan jobbe igjen, og hun har søkt på en stilling som støttekontakt for andre voksne. Hun har så mye å gi!

Renathe skal ikke gi seg. Hun skal ha kontroll, gjøre ting ordentlig og målbevisst. Slik hun alltid har gjort, helt ifra starten. Egenskaper hun slapp å måtte lære seg sa sykdommen kom inn i livet hennes.

Noe hun derimot tok med seg som lærdom, var noe fra en samtale med en mann som også hadde hjernesvulst: Du skal feire livet hver dag! 

Så Renathe feirer livet hver dag, selv di minste tingene. Og hun tar godt vare på den hun alltid har vært. Mammaen som passer på barna sine, samboeren som har støv på hjernen og Renathe som alltid er der for andre. Hun som er kreativ og som bygger eget stuebord, bare fordi hun har lyst på et nytt et. Hun som setter i gang nettverk, ikke bare for sin egen kjerne, men også ved å få plass en kreftkoordinator i kommunen, slik at de som kommer etter henne skal slippe å stå i sykdommen alene. Hun som fortsetter å gi av seg selv, på tross av det hun selv står i. 

Renathe som i 2017 fikk fem år igjen å leve av legene, men som til dags dato sitter her enda med et varmt og lunt smil og en ro i stemmen da hun forteller meg at å gi seg ikke er et alternativ. 

Hun skal fortsette å leve – Bring it on!