Malin Hammersgård

36 år – Hjelpepleier og Influenser

Å starte livet i feil ende ved å bli mamma som 15 åring var verken noe hun eller noen andre tenkte eller så for seg. Men livet skjedde, og realiteten ble noe annet enn hva hun så for seg da hun var i starten av ungdomstiden sin.

De fleste ble kjent med Malin som ´mammaen til Lotte´, men i dag er hun kanskje mest kjent som ´mammaen til Jenny og Molly´ via sosiale medier. 

Som liten ble hun omtalt som snill, sjenert og rolig. Ei som aldri gjorde noe galt, og som stort sett alltid gjorde som hun fikk beskjed om. Hun var omsorgsfull, glad og foretrakk helst å være hjemme alene eller med gode venninner. 

Det lå ikke kortene at hun skulle bli gravid som 14 åring, derfor var det heller ingen som fattet mistanke da nettopp dette skjedde. 

Hun forsto selv at hun var gravid da hun var 4-5 uker på vei, og reaksjonen hennes ble å fornekte det.  Det føltes lettere å bare overse det, og å leve livet mest mulig normalt.

Hverdagen gikk videre og Malin var på skolen, holdt på med aktiviteter og levde som alle andre på samme alder. Forskjellen var bare at hun var gravid.

Malin hadde snakket med en god venninne om hva som skjedde, og sammen hadde de undersøkt og funnet ut via google at sjansen for å spontan abortere frem til uke 12 var til stede. Så Malin ventet, i håp om å ikke måtte fortelle noe til mammaen sin om hva som foregikk. 

Tidlig selvstendig, tidlig bekymret, men samtidig tidlig ute med en tanke om at ting kanskje kom til å ordne seg. Da 12 uker var passert, innså Malin at tiden kanskje var inne for å snart måtte fortelle mammaen sin om hva som sto på. Men redselen for å bli møtt med sinne og skuffelse førte til at hun valgte å bære på hemmeligheten enda litt lenger. Fornektelsen fortsatte, og det var enklere å ikke forholde seg til det. 

Etter hvert endret naturlig nok kroppen seg, og bestemoren til Malin fattet mistanke. hun spurte Malin forsiktig om hun var gravid, og Malin reagerte med å svare nei. Noen dager etter kom mammaen til Malin og stilte det samme spørsmålet, og denne gangen skjønte Malin at hun måtte fortelle sannheten. Hun brast i gråt i sengen inne på jenterommet, forberedt på å bli møtt av sinne og skuffelse. 

Reaksjonen hun ble møtt med fra mammaen sin var omsorg, trøst og et forsøk på forståelse. De var begge enige om at hun måtte til legen for en sjekk, så legetimen ble bestilt og hun fikk komme inn samme dag. 

Legen undersøkte at alt var bra med Malin, og stadfestet at hun på dette tidspunktet var ca. 24 uker på vei. Deretter snakket legen om adopsjon, som den største selvfølge. 

Mammaen til Malin, som selv var ung den gangen hun fikk barn, svarte at det ikke var et tema. Barnet skulle beholdes, om det var det Malin selv ønsket – og slik ble det. 

Malin fødte Lotte, og livet som ung alenemor startet. Med støtte og hjelp fra de nærmeste rundt henne.

Malin fortsatte skolegangen så godt det lot seg gjøre, og var tilbake på ungdomskolen fire uker etter fødsel. Siste året på ungdomskolen skulle gjennomføres, og det var kun snakk om et par dager i uken. Hun var fast bestemt på å klare det. Selvstendigheten vokste, i takt med pågangsmotet og følelsen av at ingen skulle se henne feile. 

Videregående kom, og ble noen av di beste skoleårene hun hadde. Det ble en del fravær og varsler, men det var ikke noe som hun ikke kunne håndtere. Hun balanserte rollen som mamma og skoleelev så godt det lot seg gjøre, og var bevisst på valgene hun tok. Ikke bare var hun sta på den positive måten, men også ansvarsfull. Hun gikk på autopilot, og hun ville vise alle inkludert seg selv at dette skulle hun klare. Og hun var livredd for at hun ikke skulle få det til.

Da videregående var fullført, skulle jobb og småbarnslivet balanseres. Heller ikke dette skulle bli noe problem for Malin. På tross av slitsomme dager, netter med lite søvn og ansvaret som ventet hjemme etter jobb, så kom hun seg gjennom lærlingtiden og ble utdannet hjelpepleier. Hun ville jobbe med mennesker, gi omsorg og å være der for andre.

Hun møtte på et tidspunkt Dan og hans datter fra et tidligere forhold, og drømmen om kjernefamilien som hun lenge hadde ønsket seg, nærmet seg sakte, men sikkert.

De fikk to døtre sammen, ordnet seg stasjonsvogn og kjøpte hus på Bjørkelangen. Malin var mamma, bonusmamma og samboer. Hun elsket livet, og hvordan det hadde utviklet seg. Dette var sånn hun ville, og skulle leve. 

Men livet skjer, og etter noen år så snudde hverdagen seg litt på nytt. I 2018 gikk Malin og Dan i fra hverandre. Det var et samlivsbrudd som gikk stille og rolig for seg, og fokuset deres var på at barna skulle ha det bra. Huset ble solgt, og Malin kjøpte seg leilighet.

Nå var hun på nytt alenemamma, men denne gangen ble det vanskeligere å håndtere fordi to av tre barn skulle være borte annenhver uke. Forandringene var vonde, men hun fortsatte med jevnt driv, og ønsket heller ikke denne gangen å kjenne på de vanskelige følelsene. 

Malin har alltid vært ei som har forsøkt å ta ting med godt mot, en stor ro og med en tanke om at alt ordner seg. Hun angrer sjeldent på ting, og hun har alltid følt at ting skjer for en grunn. Hun har alltid klart å beholde den rasjonelle tankegangen, og ble etter hvert vant til å være alene igjen. Selvstendigheten og ansvarsfølelsen hennes hadde aldri forsvunnet. Og sakte, men sikkert bygget hun seg opp en trygg base for seg selv og barna. 

I dag er Malin 36 år gammel og bor på Bjørkelangen med sine to yngste barn, og hun har blitt mormor. Lotte, som hun fikk da hun var 15 år gammel har selv blitt mamma, og har flyttet hjemmefra for å bygge sin egen hverdag med samboer og barn. 

I tillegg til å jobbe som hjelpepleier så har hun også blitt influenser, og har nesten 74 000 følgere på TikTok. Der deler hun forskjellige ting fra hverdagen sin og om hvordan livet med ungdommer i hus er. Innimellom viser hun også frem kjæresten sin, som hun nå har vært sammen med i 6 år. 

Det har kanskje vært noen tøffe perioder di senere årene, men hun har lært mye. Hun har innsett selv at helsen må komme først, og at hun ikke kan skyve ting fremfor seg. Dette er noe hun også ser viktigheten i å vise barna sine. Det å snakke med barna om livets opp og nedturer, og å vise dem at de alltid kan komme og snakke med henne, fordi det kanskje var noe hun selv manglet som ungdom er noe hun legger mye i. 

Hun har i tillegg sett hva som er viktig for seg selv. Det er ikke nødvendigvis den klassiske A4 kjernefamilien hun drømte om, som er svaret på alt. Hun har funnet ro i å nyte egentiden hjemme i sofakroken, med en god tv-serie og stillheten i huset da barna er på pappa-uke. Hun har skapt seg en base hvor hun selv har kontrollen, og hvor ingen andre kan velte lasset eller pirke borti noe. 

Om man tar vekk alt rundt henne og skal beskrive henne, så er hun ei som fortsatt har kontrollen og som ikke angrer på et eneste valg hun har tatt. Hun er ei som ønsker å være der for ungdommen, og ei som synger i bilen sammen med sin egen mamma. Hun er ei som lærte seg at den perfekte hverdagen ikke nødvendigvis er stasjonsvogn og hund. Hun er fortsatt den rolige, snille jenta med masse omsorg i seg. 

Tanken om at livet skjer, og at ting vil løse seg er noe hun fortsatt har med seg, og hun kjenner at alt som har skjedd har formet henne til noe positivt og bra noe. Hun er den samme som hun var da hun var 14, bare mer voksen og mer erfaren. 

Hun er Malin som kan krype opp i sofakroken på kvelden, i ro og fred med en tanke om at alt gikk jo veldig bra, til tross for at livet ble startet i feil ende.