Hanne Giertsen

25 år – Masterstudent, Tegneinstruktør og Kunstner

Solen varmer kinnene mine idet jeg går mot en blokk, i Sandvika i Oslo. Vel fremme og utenfor så kommer det en lav lyd fra calling-systemet. Jeg går inn hoveddøren og opp to trapper, mens jeg følger lyden av en munter stemme som forteller meg hvilken dør jeg skal inn. Vi presenterer oss idet jeg tusler inn i gangen, og jeg blir raskt møtt av solstrålene igjen, som varmer gulvet innenfor. Vi begynner umiddelbart å skravle om alt og ingenting i løpet av kort tid, og mens jeg plasserer meg ved spisestuebordet og noen vannglass som er satt frem, setter Hanne på kaffen mens hun fyller hele rommet med et smil. 

Hanne begynte nylig med å poste det hun kan og vet om tegning og maling på sosiale medier. Hun hadde lenge sitti med en følelse av at det var lite kunnskap rundt materialer og materialbruk innenfor emnet, og bestemte seg en dag for at hun ville dele kunnskapen sin. Responsen har vært positiv, og i løpet av kort tid så begynte følgerne å komme, og kontoen hennes på Tiktok vokste. Hun lærer bort alt ifra grunnleggende ting om hva slags utstyr man trenger for ulike kunstformer, metoder man kan bruke for å få ønsket resultat og nyttige triks som gjør tegne og malegleden enda større enn det den allerede er. Hun elsker å se responsen og gleden av det hun deler, ikke bare på sosiale medier, men også på tegnekursene hun har. Å bidra til at mennesker kan skape ønsket uttrykk på arket eller lerretet betyr mye for henne – kanskje også fordi kunsten er noe hun selv har kunne fordype seg i og utfolde seg i da andre ting har stormet rundt henne.

Hun er oppvokst på Bekkestua i Bærum, med foreldrene sine, og to søsken. En storebror og en storesøster. Storesøsteren hadde hypoplastisk venstre hjertesyndrom – et halvt hjerte. Hun gikk dessverre bort i 2016. 

Barndommen og oppveksten var fin, men samtidig så ble den naturlig nok preget av sykdommen til søsteren, og det å skulle håndtere det å miste noen som sto en så nær, og ungdomstiden ble vanskeligere etter at storesøster gikk bort. 

Hanne slet med å komme seg på skolen. Presset for fraværssnitt og gode karakterer la seg på toppen av andre ting, og etter å ha byttet mellom flere ulike skoler, endte hun til slutt opp på Sandvika videregående skole, for å kunne ha fokuset på riktig plass.

Til tross for at Hanne i ganske ung alder fikk kjenne på kroppen at livet gav henne forskjellige utfordringer, har hun hatt hodet på riktig plass. Med en god venninnegjeng som så henne for den hun var og som forsto henne, og et ønske fra Hanne sin side om å få oppleve russetiden med kullet sitt, så klarte hun å fullføre videregående. Hun jobbet seg igjennom og fikk vitnemålet sitt i 2019, og i 2020 gikk reisen videre til Einar Granum kunstfagskole i Oslo, for så at corona slo ned og satte ting på vent igjen. En ventepause med rom for å tenke, føle og å undre.

Etter kunstfagskolen flyttet hun i 2022 til Trondheim for å studere utøvende billedkunst ved Kunstakademiet (KIT).

Å flytte til Trondheim for å gå på kunstakademiet var noe som virkelig fikk Hanne til å vokse. Et nytt sted, en ny start. Muligheten til å finne seg selv, uten at alle andre kunne påvirke det. I utgangspunktet var dette valget noe hun sa hun skulle gi et år. 

Hun tenkte mye på fremtiden og hva kunstakademiet kunne gi henne, men hun skulle gi det et forsøk. Hun ble forelsket i byen, og ikke minst Studentersamfundet – hele atmosfæren var noe hun kjente at hun virkelig elsket. Da det hadde gått et år, så spurte hun seg selv om hun skulle slutte. I prosessen besøkte hun Oslo Met på åpen dag. Der møtte hun en dame som oppfordret henne til å fortsette i Trondheim, og heller ta master på Oslo Met i Estetiske fag da skolegangen i Trondheim var avsluttet. 

Valget ble tatt, og tilbake i Trondheim ventet også nye ting på andre områder. Hun møtte blant annet sin aller første kjæreste og nåværende samboer, og ble kaféansvarlig på Studentersamfundet sin kafé der hun jobbet. En lederrolle som vokste på henne og som gav henne mye mer selvtillit. Hun fikk mestringsfølelse og ble mer utadvent, og hun følte at hun var flink til noe. I denne jobben kjente hun også på gleden ved å lære bort ting til andre, holde kurs og å gi av seg selv. Noe som førte henne dit hun er i dag – Neste kapittel er å få ut det hun kan, og å by på seg selv. Et type tower moment som førte til en ny start!

Hanne var en stille jente da hun var liten, og hun var ei som ofte satt og observerte de rundt seg og alt som skjedde. Kreativiteten kom tidlig og ble brukt til å uttrykke seg. Hun fikk tidlig skryt for tegnekunnskapen sin, og margen i skolebøkene var ofte fylt med ulike tegninger. Da hun kom hjem fra skolen løp hun rett til tegnekroken i stuen hvor hun kunne sitte og tegne i timevis. Hun har alltid kjent på det selv, at hun har mestret det og vært flink til det. Da hun var 13 begynte hun å tegne kjendisportretter, og da Søstrene Grene på Sandvika storsenter utlyste noen som kunne stille ut bilder, sendte Hanne en søknad. Det ble utstilling og Hanne fikk egen artikkel i lokalavisen. Hun har alltid vært ute etter å bli bedre og har derfor også bedt om konstruktiv kritikk. 

Tegningen har alltid vært hovedfokus, men under corona bega hun seg ut på å utforske maling. En annen kunstform hun fant glede i, og som hun nå har jobbet med i 5 år – sist ut av teknikk er oljemaling. 

Hun sitter med en følelse av at alt gikk nedover i ungdomstiden, men at det på et tidspunkt snudde for henne. Hun vokser sakte men sikkert og blir trygg, hun mestrer ting hun setter fingrene sine i og hun viser for seg selv at hun faktisk får det til. Selv helt nye ting som kanskje på et tidspunkt kan ha virket skremmende eller ukjent. 

Snart runder hun 7 år utdanning, og enda veit hun ikke helt sikkert hva hun ønsker å bli, eller å jobbe med. En tanke som hun klarer å stå i, selv om det til tider kan kjennes skummelt ut. Hun kaster seg på det å utforske verden og livet, og hun takker ja til utfordringer eller nye opplevelser. Hun tør å leve – nesten litt redd for å gå glipp av noe. 

Personligheten hennes og tilstedeværelsen hennes gir en følelse av trygghet. Og da man ser på videoene hun deler i sosiale medier, så føles det ut som om hun står i stuen din og holder et engasjerende og spennende kurs om blyanter, grunning av lerreter og hvordan man skaper former ved hjelp av skyggelegging – en motpol av den unge jenten som mistet store deler av ungdomstiden sin. Hun hadde et oppgjør med seg selv på et tidspunkt og tok et aktivt valg om at hun ønsket å ha det bedre med seg selv. Og derifra begynte hun å jobbe – og hun har jobbet hardt! 

Etter hvert som hun så at ting løsnet og at hun mestret det, ble neste steg litt enklere. 

Og steg etter steg skapte hun en vei, som har ført henne til alle mulighetene hun har i dag. 

Kunsten er også noe hun bruker tid på hjemme i fritiden. Inne på kontoret er det påbegynte malerier og skisser, ferdige verk stablet inntil hverandre og ulike staffelier. Hun og samboeren sitter ofte og jobber med hver sine ting samtidig som de har fine samtaler – de eksisterer sammen, i selskapet til hverandre. Kunsten er en så stor del av henne, at hun koser seg uavhengig om det er jobbrelatert eller fritid.

Om et år er hun ferdig med masteren, og om hun kunne velge hva som skal skje etter det så håper hun at hun kan undervise mer fast eller at folk leier henne inn. Samtidig er hun veldig åpen for hvor veien videre går, og hun kan også se for seg at hun jobber i et galleri eller på et museum. Hun kunne tenke seg å være med å drifte eller å kuratere for eksempel – få være med på å ha litt mer å si. 

Da jeg spør henne om hva hun ser for seg 30 år frem i tid, svarer hun med glimt i øynene at hun håper at det kanskje er et hus inne i bildet, at hun er gift og at hun kanskje har fått barn. Hun håper også at hun jobber innenfor det feltet hun elsker, og at hun har klart å få til noe bra med det hun gjør.  

Så lenge hun er omringet av kunst, så er hun fornøyd.

Det er det hun brenner for.