Steinar Caspari

43 år- Billedkunstner

Caspari Artspace, Tønsberg, 25 februar. 

En fyr med palestinaskjerf, caps og bukser fulle av malingsflekker møter meg i døren med et mildt blikk og et blidt «Hei», før han gestikulerer meg videre innover i lokalet med en håndbevegelse. En kjapp presentasjon – Steinar og Silje. Deretter en omvisning rundt i ulike rom og kroker, fylt med utstyr som gir et bilde av hvem som holder til der. Store malerier på veggene i ulike uttrykk, penselstrøk og farger. Og ulikt budskap. En plass for kreativt utløp, fylt med trygghet, varme og identitet. Ned en trapp, flere rom – fylt med lukten av oljemaling, betongvegger som bærer ulike prosjekter og malerier – forberedelser til utstilling, påsken 2026. 

Vi trekker opp i lokalet igjen, foran de store glassvinduene som gir oss oversikten over en passe travel gate. Steinar gestikulerer på nytt med hånden for å indikere at vi kan sette oss i en sofagruppe. Burgunderrød velur, med treutskjæringer – Denne er kjempegammel, men god, sier Steinar idet han setter seg i den ene stolen og plasserer beina godt på setet til den andre stolen, med kaffekoppen hvilende på låret samtidig som han gjør seg klar for å bli stilt en haug med spørsmål. Jeg åpner, som alltid, med å spørre `Hvem er du? `- Han smiler lurt før han tar en hummende tenkepause, og svarer: «Jeg er jo definitivt en sjel her, og jeg er her for å male!» Han er sikker på at han har en oppgave i det å skape ting for andre, og også for seg selv – Han føler på ekte at det er en helt konkret mening med at han skal male bilder, noe han står stødig i å si høyt. 

Steinar er oppvokst på Nøtterøy, en større øy sør for Tønsberg – sånn ordentlig glansbilde-oppvekst, i en trygg og liten familie. De hadde ikke mye penger, men de fikk det til å funke. Båt, kompiser og vannet var en del av barndom og oppvekst. Han elsket høsten og regnværsdager, for da kunne han sitte og studere å undersøke ting, uten at noe skulle jage han ut – da fikk han sitte inne å tegne. 

På skolen følte han at han aldri helt passet inn, og selv om han aldri opplevde noe vondt i form av mobbing eller den slags, så ble han litt som en kameleon som klarte å tilpasse seg på sin egen måte. Han har hatt mange venner, men bare et fåtall mennesker har han holdt litt ekstra tett inntil seg, og som han har følt han kan stole helt og holdent på. Behovet for masse folk og kretser har ikke vært så sterk hos han, da han liker å kunne somle rundt en hel dag, helt alene. 

Det å uttrykke seg via kunst, form og farge dukket tidlig opp hos han, og det skulle bli roten til noe som skulle vokse seg større i løpet av årenes løp. Han begynte å tegne og male da han var liten, og sluttet aldri med det. Det har vært det viktigste for han gjennom oppveksten, og det har vært en trygg liten sone han kunne dykke inn i da han trengte det. Han har alltid tenk at han en dag bare skulle drive med nettopp det. Kunsten.

Underveis og frem til at nettopp det ble hverdagen, så har han også vært innom andre ting, og han har blant annet en utdanning i forsvaret innenfor baseforsvar. Den utdanningen tok han samtidig som han var på sin peak i graffiti-karrieren sin. Selv pleier han å si at han er litt bipolar i sitt kreative, kaotiske og harmoniske konsept, fordi han har gjort så mye motsatte ting. Da han var hjemme på perm fra forsvaret så var han ute å malte graffiti, før han dro tilbake til en seriøs jobb og utdanning. To sider som strider imot hverandre. 

På den tiden dette foregikk, på 90-tallet, var graffiti en uglesett ting, som kun ble sett på som hærverk, skadeverk utført av rebelske ungdommer. På tross av miljøet han vanket i, så ble han aldri sett på som pøbel eller rebell. Han fant ut tidlig i livet at om han ønsket å komme seg noen steder i livet, så måtte han oppføre seg og være hyggelig, ha respekt og være imøtekommende. Det gjorde at han kanskje heller ble sett på som en ungdom på naturlig villspor, uten noen negative merkelapper. I 2005 innså han at dette var kunst han kunne utføre på noe annet enn veggene rundt omkring, og at graffiti like gjerne kunne males på treplater. Det ene førte til det andre, og det ble opprettet et enkeltmannsforetak, og i tillegg valgte Steinar og en god kamerat å holde det som kanskje var Norges første graffitiutstilling, på en cafe i Larvik. Utstillingen gikk kjempebra, og gleden av å se at folk kjøpte det de lagde og faktisk ville ha det hjemme hos seg gav en tanke om at han etter hvert faktisk skulle kunne klare å leve av å drive med graffiti – en ganske kontroversiell tanke. Og med den tanken falt han mer ut av miljøet, og ble enda mer fokusert på at han ville bli en av de beste i landet på teknisk graffiti og at han skulle ha masse oppdrag. Selve tittelen, Norges beste, var ikke så viktig for han – men som gründersjel, så var det en viktig tanke og holdning, fordi han hele tiden har hatt en ambisjon om å kunne leve av kunsten, uavhengig om det er graffiti eller andre kunstuttrykk, noe som igjen førte til at han også ble god på å stifte bekjentskaper og nettverk. Dette ble kombinert med å blant annet jobbe som sykepleier på sykehus, ved siden av. For rundt 6 år siden kom øyeblikket da han turte å hoppe i det og gå all-in – i dag lever han kun av å være kunstner. 

Selv har han opplevd mange ganger at andre tror han er noe helt annet enn den han egentlig er, noe han tenker kan komme av et generalisert syn på det å være graffitimaler, samtidig som at han innimellom er ganske kontroversiell i kunsten sin. Egentlig er han ganske var på energier, og han er en lun sjel som mange trives å være sammen med, han er konfliktsky og snakker mer via bildene sine. Ikke bare gir dette han friheten til å uttrykke seg, men det har preget mesteparten av kunsten hans frem til nå, da det alltid er knyttet en del historier til bildene hans. Det har også ført til at han på et tidspunkt skulle møte på et mørke, da han helt frivillig begynte å grave et hull som han valgte å krype ned i. 

I 2025, påskeutstillingen i Stavern var temaet `Utenforskap` – Systemer som jobber mot, og ikke med utviklingen av barn, blant annet. Dette året tillot han seg selv å grave seg ordentlig ned i et hull, hvor han tok innover seg alt av negative nyheter og hvor han ble kjempeoppslukt iblant annet palestinakonflikten og all urettferdigheten barna opplevde. Alt han tok innover seg og kjente på, malte han en hel utstilling av. Hadde han ikke hoppet ned i dette hullet, hadde han heller ikke klart å male den utstillingen.

Han innså etter å ha hoppet ned i dette hullet at det var ganske vanskelig å komme seg opp igjen, og at han hadde latt seg selv bli kraftig deprimert. Utstillingen gjorde sterkt inntrykk på de besøkende, og han opplevde at mennesker som var til stede både tok til tårene og kom bort til han for å snakke om alle inntrykkene de fikk av det han hadde malt. Han anerkjenner veldig følelsene folk fikk av utstillingen, men i denne prosessen var han selv så nedkjørt at han havnet på sykehuset, midt i utstillingsperioden. Han hadde vært såpass dypt inn i sonen sin og jobbet såpass destruktivt at kroppen til slutt sa stopp. Til dags dato kjenner han at han fortsatt jobber seg sakte opp av hullet, som nå er mer som en grop, og han jobber seg også igjennom følelsene av det å delvis gå glipp av sin egen utstilling. Utstillingen han jobber fremover mot nå, omtaler han som et siste armtak ut gropen. En morsom utstilling, med mye melankoli – men med farger som ikke snakker melankolsk. 

I et boblebad som er plassert på terrassen utenfor minihuset som han deler med kone og datter, finner han ofte ro og råd. Boblebadet byttet han til seg i en god deal, og det har blitt stedet hvor han filosoferer og tenker dypere tanker. På kveldene, i frisk luft og under åpen himmel med plass til all verdens eksistens. Da faller brikkene litt mer på plass, kaoset får litt mer orden og han får bekreftet at ting vil bli bedre.

Steinar tar det meste med seg som lærdom, uavhengig hvordan det påvirker han. Noe av det viktigste han kanskje har lært hittil i livet er at han egentlig er ganske sårbar. Han har tenkt hele livet at han er uovervinnelig da det kommer til psyken, at han nærmest ikke kunne kjenne på noe så negativt og vondt som en depresjon. Det at han til slutt fikk kjenne det på kroppen, syns han er spennende. At han selv fikk manipulert frem så mye kraftfullt, negativt og vondt, i en ellers ganske positiv og mild sjel som seg selv, har gitt han følelsen av mer integritet i bildene sine nå, enn det han hadde for noen år tilbake. 

Vi andre ser det kanskje ikke, men selv kjenner han det i sjelen sin.

Steinar Caspari. En fyr som gir en melankolsk kraft til rommet – Stille, mild og dyp, umulig å overse.