Alberina Gashi

25 år – Sykepleier

Alberina møter meg i gangen med et bredt smil og en god klem – som om vi har kjent hverandre i lang tid. Jeg følger etter henne inn i leiligheten, som hun kjøpte for noen år siden. Målbevisst og selvstendig. Langs beina mine sniker det seg to katter som hun deler hverdagen og sofaen med, og før jeg vet ordet av det, er Alberina i kjøleskapet og henter en kald drikke til meg – Jeg så på Tiktok at du drikker den typen her, smiler hun.

Rollen som singel er noe hun trives med enn så lenge, mest fordi hun jobber såpass mye. 

Jobben som sykepleier opptar mye tid, og per dags dato jobber hun i en bolig for psykisk utviklingshemmede. i tillegg tar hun av og til på seg ekstravakter på sykehuset, på Gastrokirurgisk avdeling. Der jobber hun med mennesker som blant annet nylig har fått oppdaget tarmkreft. Jobben som sykepleier er ikke noe som var hverken en drøm eller selvfølge fra ung alder, og hun hadde aldri noen sikker plan. Eneste grunnen til at hun gikk for sykepleierjobben var fordi hun ikke visste hva hun ville bli, og hun så at dette yrket var noe hun kunne bygge videre på, samt at det er et sikkert yrke. Yrket har vokst på henne og hun trives, men samtidig legger hun ikke skjul på at det er et slitsomt yrke, spesielt med tanke på turnus.

Alberina er født og oppvokst i Norge. Hun vokste opp sammen med mammaen og pappaen sin og fire andre søstre. To foreldre og fem jenter, som først bodde på Veitvet. Deretter flyttet de til Trosterud – Ei skikkelig østkantjente, ler hun. 

Oppveksten og skolegangen var så som så, og å håndtere hverdagen med udiagnostisert ADHD var ikke bare enkelt. Hun var ei som tok til seg ting veldig fort, noe som kunne føre til at hun kjedet seg fortere og at hun ble rastløs. Lærerne hadde kanskje ikke alltid helt forståelse for hva som lå i bunnen hos henne, og hun fikk ofte kjeft for å aldri sitte stille eller for å alltid snakke i munnen på andre. Hun følte seg ofte misforstått, og ting toppet seg litt på ungdomskolen da hun hadde en lærer som gjorde noe som skulle feste seg litt ekstra. I en klassetime hvor Alberina i lang tid hadde sitti med hånden opprekt for å be om hjelp og læreren bevisst lot alle andre komme til ordet, spurte hun til slutt hva som var årsaken. Læreren svarte at hun kunne gå ut med søpla, for hun kom uansett aldri til å bli noe. Alberina ble fullstendig satt ut, og husker til dags dato hvor sjokkert hun ble. En ung jente i 9 klasse, i en allerede litt rotete skolehverdag. 

Hun møtte igjen læreren da hun hadde blitt eldre og ferdigutdannet, og valgte å minne han på hendelsen. Han husket det selvfølgelig ikke, men svarte kort at det var bra for henne. 

Hun har alltid vært ei som ønsker å motbevise mennesker om de forsøker å så tvil i henne, samtidig er hun veldig bevisst på at hun lever livet sitt for seg selv. Ikke for å tilfredsstille eller gjøre andre forbannet. Hun ønsker å holde fokus på at det hun gjør, skal være for seg selv og hennes liv. Hun har i tillegg alltid hatt en supersterk rettferdighetssans, og hun er veldig fort ute med å hjelpe til eller å gripe inn om hun opplever at noe ikke er greit. Om ting ikke er som de skal, så er hun alltid fort ute med å adressere det – noe som også til tider kan være en form for svakhet, fordi hun kanskje ikke alltid får med seg hele bildet, og det kan sette henne i situasjoner hun kanskje ikke burde være i. Men det har aldri ført til noe så negativt at det har fått henne til å legge vekk den siden av seg selv. 

-Fool me once, shame on you. Fool me twise, da er det min egen skyld og det gidder jeg ikke! 

I livet generelt er Alberina ganske tydelig på det at om man ikke setter grenser så vil folk utnytte deg, eller godheten din. Noe som i verste fall vil føre til at man ikke lenger ønsker å være god, og det ønsker hun ikke. Hun vil fortsatt være et godt menneske og å kunne stille opp for folk rundt seg til tross for at livet kanskje har vært vanskelig eller at hun har opplevd vonde ting. Om man ikke er en 100% match med andre mennesker rundt seg, så må man fortsatt kunne oppføre seg mot hverandre. Ikke la livet og vonde ting hardne hjertet ditt. 

Selv håper hun at de rundt henne beskriver henne som ei som er open minded, ærlig og direkte og at hun ikke er dømmende, og ikke minst at hun er omsorgsfull. Det er i alle fall de tingene hun tenker om seg selv. Selvinnsikten er helt klart til stede, og hun må ærlig innrømme at hun til tider kan være ei som nesten blir litt besatt av det som opptar henne, noe som omtrent kan ta over livet hennes da det kommer til diverse situasjoner. Det kan for eksempel føre til at da hun treffer et nytt menneske, så legger hun all tid, energi, kjærlighet og det som måtte være til den personen, for så å plutselig trekke seg unna fordi det dabber litt av. Noe hun forstår kan oppleves som lite hyggelig for den det gjelder, så hun prøver å jobbe med det. Noe som ikke bare enkelt med tanke på ADHD diagnosen, som hun fikk på papiret da hun var 19 år gammel. 

Det å føle på tilhørighet er noe hun egentlig aldri har kjent på, og hun føler at som utenlandsk så blir man alltid påminnet at man aldri er norsk nok. De gangene hun drar til Kosovo, så blir hun også påminnet at hun ikke er albansk nok. Det fører til at hun kjenner på følelsen av å ikke tilhøre noe sted, og da folk spør henne om hvor hun er ifra så kan hun bli usikker på hva slags svar de egentlig vil ha fra henne. Hun svarer begge deler, men ingen av delene kjennes egentlig helt riktig ut heller, noe hun med tiden har akseptert. Hun kjenner ikke nødvendigvis noen sorg rundt det, men samtidig blir det en påminnelse hver gang spørsmålet dukker opp. 

Da jeg spør hva hun ser for seg da hun har fylt 30 år, svarer hun at hun håper hun kanskje har funnet seg en partner som hun har det godt med. At partneren er en person som motiverer og inspirerer henne til å bli en bedre versjon av seg selv, og vise versa. Om hun fortsatt lever alene med kattene sine, så er det greit det å. Hun trives som singel, der hun kan leve i sitt eget tempo og gjøre de tingene hun selv ønsker, uten at noen andre må passe inn i det. Da det kommer til karrieren så er målet å hele tiden bygge seg oppover så langt hun klarer, men hun syns også det hadde vært gøy å kunne jobbe med sosiale medier. Pengene bak det frister, men hun veit ikke helt om hun ville ønsket å dele så mye privat av seg selv, noe som i mange tilfeller er et must for å «gjøre det bra» i some. 

Tanken på at alle skal mene noe om deg og at mennesker tror de veit hvem du er ikke noe som frister nevneverdig. Dette fikk hun fikk en blandet smak av etter at hun deltok i Spillet på Tv2 og ulike tilbakemeldinger fra seere begynte å melde sin ankomst. Det var hovedsakelig positive og fine tilbakemeldinger, men det dukket innimellom opp meldinger som ikke var av det hyggelige slaget. Hun forsøker å børste det av seg – det sier mer om de enn om meg, smiler hun.

Hun er en åpen og ikke-langsint person, hun finnes ikke bitter og kjenner seg ikke igjen i slike ting. Hun har ikke problemer med å stå opp for andre som kanskje ikke klarer å stå opp for seg selv og har heller ingen problemer med å bli upopulær på grunn av det. Å stå i seg selv og egne meninger er ikke noe problem og folk må gjerne mene noe annet. Hun står så sterkt i verdiene sine og den hun er som person, at ingen kan rasere det. 

Kombinasjonen av å være troende muslim og hennes egne, gode verdier gjør at disse tingene er ganske enkelt å stå i. Hun føler at troen har reddet henne fra mye vondt i livet, fra vonde tanker og situasjoner, og selv vil hun si at hadde det ikke vært for den, så hadde hun ikke vært her i dag. Troen har gitt henne masse trygghet og positive erfaringer.

Den har formet henne til den hun er i dag – Den omsorgsfulle Alberina med det varme smilet og de snille, lune øynene og som har en stå-på vilje for både seg selv, og andre rundt henne.