Janne Nordvang

49 år – Barne- og Ungdomsarbeider

Et lite, rødt hus som er omfavnet av kritthvit snø og høye grantrær, rett på utsiden av Bjørkelangen. Røyken sniker seg ut av pipen på taket, og snøen knitrer under skoene mine idet jeg går mot døren. Det tar ikke lang tid før døren åpnes opp og at jeg blir møtt av et bredt smil og et fast håndtrykk – Det faste håndtrykket tilhører Janne. Ei blid dame med et trygt blikk og en sveis som er dandert oppover og litt på skrå. Hun ber meg videre inn i den varme stua hvor det knitrer i peisen før hun tilbyr meg nykokt kaffe og Pepsi Max. 

Det lille røde huset som i utgangspunktet skulle være en kort løsning på vei inn på boligmarkedet, endte opp med å bli et hjem for henne og mannen, og etterhvert de tre sønnene av ulik, men relativt tett alder. Dette året har det vært hjemmet deres i 26 år, og det er basen for massevis av omsorg, gode samtaler og masse humor i en ellers vanlig hverdag. 

Det nyeste mottoet er at hun skal si mer ja til ting, selv om hun blir gående og grue seg. Hun er både glad og stolt over at hun har blitt voksen, fordi hun vet så inderlig godt at det ikke nødvendigvis er en selvfølge. En tanke som kan ligge og murre i bakhodet fordi hun har mistet mange i ung alder. 

Da hun selv var ung og skulle starte på veien mot det å bli voksen, så var det teaterhøyskolen som sto på førstevalget. Samtidig som starten på utdanningen skulle i gang så ble mammaen hennes syk, og bare noen uker før skolen startet så fikk de beskjeden – Akutt lymfatisk Leukemi. Ettersom hun er enebarn, så var tanken på å ikke skulle være tilstede for moren uaktuell. Samtidig som hun var tilstede for mammaen sin, tok hun over jobben som mammaen hennes hadde i barnehagen, og ble etterhvert vikar der. Det ble starten på det å jobbe med barn. 

Følelsen av å være barne- og ungdomsarbeider kom ganske naturlig, blant annet da hun og ektemannen Ronny fikk alle tre barna relativt tett og litt «på rappen». De tre barna deres gikk ikke i barnehage, og Janne valgte å jobbe hjemmefra som dagmamma. Det lille røde huset ble fylt opp av barn, latter og kaos. Et gledelig kaos som Janne kunne sette pris på. Da hun etterhvert skulle ut i fast jobb igjen, fikk hun tilbud om en fast assistentjobb på barneskolen på Bjørkelangen – antagelig et resultat av at hun da i flere år hadde gjort seg synlig som en irriterende engasjert mamma, i følge seg selv. Hun gjorde seg selv synlig utad i lokalsamfunnet ved å være tilstede på treninger, møter, treff og det som kunne deltas på. Assistentjobben hun hadde på barneskolen gikk ut på å blant annet følge en elev over på Videregående, og da både hun og eleven var på plass på VGS fikk hun på nytt tilbud om en fast stilling som hun valgte å takke ja til. 

Overgangen ble ikke nødvendigvis en enkel rolle å ta innover seg – Janne var på dette tidspunktet i starten på 30 årene og skulle jobbe tett på ungdom ifra 15 års alderen og oppover. Ikke akkurat en enkel greie å naturlig sette seg inn i, men med litt tid og erfaring som sakte bygget seg opp, så ble det en mer og mer naturlig del av henne. I tillegg fikk hun lov til å utvikle rollen og stillingen litt, noe som gav rom for å kunne finne ut av hva som funket og ikke. 

Det å være en omsorgsfull person har alltid vært en del av henne, og hun har alltid hatt et behov for å gi mer omsorg til andre, enn å ta imot omsorg selv. Janne lærte seg fort at hun liker seg selv bedre da hun kan gi av seg selv, til de rundt seg. 

Men slike egenskaper kan fort føre til situasjoner som ikke bare er lett å legge igjen på jobben etter endt arbeidsdag, noe hun selv fikk erfare. På et tidspunkt ble det såpass vanskelig at hun søkte på andre stillinger og satt med en følelse av at hun fort kunne bli syk av jobben hun sto i. Hun merket plutselig at hun ikke lenger gledet seg til å reise på jobb, rett og slett på grunn av en endring i elevkulturen som sakte har kommet med tiden. Heldigvis ble det plukket opp og tatt hånd om, og det ble blant annet startet et større team med sterkere og bedre resurser som kunne hjelpe til med å håndtere utviklingen Janne og de andre på arbeidsplassen sto ovenfor. Med en realistisk tanke om at positive endringer også skjer over tid, så valgte Janne å holde ut litt til, og per i dag så er hun glad for at hun ikke sluttet. Hun kjenner også en ekstrem glede over å fortsatt få ha `C 12 gjengen` i livet sitt – Alle kollegaene som hun deler kontor og elever med. Sammen står de litt sterkere sammen, og de deler enda mer erfaring og mestring i en viktig jobb. 

I tillegg til å være en dame med masse omsorg, så er hun også ei med massevis av humor og selvironi, som alltid har vært glad i å skrive. Det har blitt skrevet i notatbøker, på linjeark og i dagbøker, og med tiden så ble det også startet en blogg. Da hun nærmet seg det hun selv kaller for «40 års panikken», så kjente hun igjen på følelsen av at man ikke har noe garanti for hvordan livet blir. Hun hadde selv nådd alderen mammaen hennes var i da hun døde, og Janne kjente at hun hadde mye hun kunne være takknemlig for. Det resulterte i at hun for sin egen del begynte å skrive ned ukens høydepunkter, ting som hadde skjedd og tanker og følelser hun hadde. Hun blandet inn en god dæsj med humor, ironi og en god dose med ekte, hverdagslig ærlighet, og kjente at hun ville dele dette med andre – Og det ble starten på en blogg. Tanken den gangen var at hun skulle skrive blogg frem til hun fylte 50, for da kunne hun si at hun hadde holdt på med den i 10 år. Janne delte forsiktig noen kamuflerte tanker om nettopp dette i et blogginnlegg for en kort stund siden, noe som resulterte i reaksjoner blant mange av de faste leserne da de klarte å lese seg frem til det i mellom linjene. Hva det ender med vet hun ikke enda, men hun vet at hun i det minste ønsker å skrive så lenge det gir henne en glede og at det ikke føles som en plikt eller deadline. 

Hun er en positiv pessimist – en som ser det positive i ting da det skjer og som nyter øyeblikket fult ut mens hun er i selve øyeblikket. Men om noen spør henne i ettertid om hva hun har gjort eller opplevd så kan hun kjenne på en følelse av å måtte forsvare eller forklare det. Det å skrive det ned får henne til å føle enda mer takknemlighet rundt alle de små tingene hun nyter og setter pris på i hverdagen. 

I tillegg er hun også en frittalende energibombe, og hun er ofte sett som konferansier på ting som skjer rundt i lokalsamfunnet. Men den Janne vi ser fra utsiden stemmer kanskje ikke nøyaktig med det hun selv kan føle på innsiden, for selv om hun gladelig sier ja til å stille opp så bruker hun masse energi på å grue seg i forkant. Hun er redd for å gjøre feil eller for å skuffe de hun stiller opp for, i tillegg er hun fryktelig klar over selv at hun ofte snakker før hun tenker – en overtenker med et snev av «flink pike» syndrom. Men, hun gjennomfører med glans og prakt, til glede for alle som er tilstede. 

Da hun tenker 10 år frem i tid, så tenker hun at hun fortsatt er i samme jobb og tilstede for ungdommen. Vanedyr som hun er, så er det en naturlig tanke. Og forhåpentligvis er hun oppe og nikker på tross av at hun da har blitt 10 år eldre. Selv om det kanskje sitter langt inne å skulle se for seg et annet hjem, så håper hun allikevel at de kanskje har fått seg et hus som er litt mer lettstelt, og at de kan bruke tiden på å reise eller å farte litt mer. 

Hun har lyst til å være deilig lat, at hun og ektemannen trives med hverdagen og at hun kan spise Ferrero Rocher til frokost – og ikke minst, at livet skal være like ukomplisert som det er nå.